Fra Vesla

Hvem hadde vel trodd at prosjektet Fra Vesla skulle vare i hele ti år, ganske nøyaktig ti år faktisk. Men nå er det over, og dette blir siste innlegg fra oss.

Historien er kjent for de av dere som har fulgt oss lenge. I 2014 fikk vi på Ullevål ei bitte lita jente som fikk navnet Vesla etter bestemoren sin. Ikke så lenge etter ble vi invitert inn på kontoret til vernepleier Ann-Mari Haug. Ann-Maris hovedoppgave var vel kort sagt å passe på oss foreldre som fikk barn med noe attåt, i vårt tilfelle et ekstra kromosom. På kontoret hadde hun kassevis av klær, men ingen prematurklær. Og midt i alt som skjedde ble jeg fasinert og tenkte med meg selv at dette burde en da lett kunne gjøre noe med. I august sendte søsteren min av sted det første hentesettet til Ullevål, hun skrev en lapp på hvor det sto «Fra Vesla» på, og dermed var vi i gang.

Målet var aldri å holde på lengre enn Ann-Mari, så nå som hun går av med pensjon gir vi oss også. Gjennom ti år har vi levert hele 1184 hentesett til NFI Ullevål, og ha da i mente g at alle utenom de første 40 settene har hatt body, bukse/heldress og ull til å ha ytterst, pluss lue og sokker. Det betyr at noen har strikket og sydd til den store gullmedaljen, og jeg kan ikke få takke nok for all hjelpen vi har fått oppigjennom.

Hver eneste gang jeg har mottatt klær fra dere, har jeg tatt bilder, takket på Facebook, vasket klærne, matchet klærne til hele sett, tatt bilder av settene, lagt ved vaskeinstruksjon og kort, pakket i poser og så pakket i kasser og sendt det hele til Ullevål. Tiden og utgiftene dette har tatt har vært vår lille families bidrag til prosjektet, og når jeg nå ser tilbake så har det jammen meg tatt tid og plass. Når jeg nå tømte alt og sendte det av sted i går var det plutselig plass til overs i klesskapet, en ganske så sunn opplevelse vil jeg påstå.

Og hvem hadde vel trodd at den bitte lille jenta på 430gram skulle bli en sterk tiåring som akkurat nå forsvant til Lekeland sammen med fritidskontakten sin. Det er nemlig vanskelig å sitte stille når verden er så gøy!

Og med dette takker vi for oss, og håper at de siste settene når de rette eierne, og at dere trofaste hjelpere finner noen andre dere kan glede like mye som dere har gledet oss! <3

Jeg startet Fra Veslas historikk med å fortelle om Facebookgruppa Prematurstrikk og andre hjertesaker som var oppstarten til det hele og så mye mer.

Høsten 2015 kom spørsmålet om sydde klær opp, det viste seg at det fantes en gruppe som het Prematurbarn: Sy til prematurbarna ved norske sykehus, gruppa var ganske uorganisert, men fantastiske Hanna Rönmark (Hallonsmuladesign)hadde delt mønstrene sine i gruppa, og gruppa var fullpakket av positive og ivrige syerskere. Gruppa hadde sitt forbilde i den svenske gruppa Prematurbarn: Kläder til barn på Neo (https://www.facebook.com/groups/prematurklader/?fref=ts) som hadde en forbilledlig organisering.

Med ett nå i vår ble jeg utifra det blå gjort til admin i gruppa, og jeg gjorde om navnet og lagde en prosjektliste hvor de forskjellige innleveringspunktene kunne skrive seg opp. Fra Vesla er fremdeles Fra Vesla som leverer til NFI-Ullevål. Men ønsker du å sy og er på Facebook kan et medlemsskap i gruppa Prematursøm være til hjelp.

Prematursøm finner du her: https://www.facebook.com/groups/1567138383575152/?fref=ts

Prematursøm sitt bannerbilde lagde jeg etter et bilde av Vesla.

Altså, så var vi der da, stuck i Oslo en måned med ei nyfødt bitte lita jente. Vi bodde på pasienthotellet og løp flere ganger i døgnet over veien til Barneklinikken på Ullevål, fordi der lå hun inntullet i tepper og skulle bli større. Hun lå inni et lite drivhus av en kuvøse og alt gikk liksom greit til tross.

Da vi fikk vite at hun hadde Downs ble vi sendt til vernepleier Ann-Mari Haug, eller ble vi sendt dit før for å ordne papirer… Alt huskes ikke lengre i detaljer, uansett så hjalp hun oss med alt hun skulle og mere til.

På kontoret sitt hadde hun masse kasser, ja det var rett trangt der inne. «Hva er det i kassene?» spurte jeg nysgjerrig. «Å, det er barneklær.» Vi ble fortalt om foreldre som ikke eide nåla i veggen, om foreldre som var syke og nedbrutt, og om foreldre som hadde barn som var så syke at hvert sekund sammen med dem telte mer enn alt annet i livet. Det var foreldre som ikke, av en eller annen grunn, hadde lett for å kle opp ungen sin den dagen de skulle dra hjem fra sykehuset. Disse foreldrene fikk klær fra barnepleierens kasser. Problemet var bare at i kassene manglet de minste størrelsene og ullklær.

Det er sjeldent man faktisk forstår at man selv er den heldige part!

Hodet mitt rullet, jeg snakket med søsteren min. Dette var da lett, dette kunne vi da hjelpe med. Folk kunne da strikke! Heidi og jeg bestemte at vi skulle få til å skaffe strikkede hentesett i størrelse 44 som skulle sendes rett til vernepleieren på Ullevål. Ann-Mari Haug takket ja og var positiv til initiativ.

De første settene ble til via Facebookgruppa Prematurstrikk og andre hjertesaker og sendt rett fra strikkeren til Ullevål, de ble merket «Fra Vesla» for å vise hvor de kom fra. Det første settet ble strikket av Veslas tante Heidi i august 2014, samme måneden som Vesla selv reiste hjem fra NFI ikledd nesten samme klær.

Etterhvert ville noen sy til prosjektet, og jeg fant ut at klærne måtte gå via meg i Arendal. Fra Vesla var allerede et nettinitiativ, og det var naturlig at det det meste gikk via posten slik det allerede hadde gjort lenge. OUS Ullevål ligger kanskje i Oslo, men de har pasienter fra hele landet og det falt oss aldri inn at prosjektet var noe annet enn landsdekkende både fra giver- og mottakersiden.

Jeg vasker, fester tråder, tester knapper, matcher og merker alt før det leveres til Ullevål enten via post eller direkte til Ann-Mari Haug hvis vi skal turen innover.

Det har vart i tre år nå. I disse dager er det faktisk tre år siden det første settet ble påtenkt og navnet Fra Vesla bestemt.

Vesla på vei hjem fra sykehuset i Arendal, nesten 3 mnd gammel.
Foto: (C) Hildegunn Marcussen

I april 2014 fikk jeg servert verdens dårligste aprilspøk. Jenta i magen min vokste ikke som hun skulle, og alt så svart ut. Etter mye om og men befant jeg meg etter et par dager i en taxi på vei fra Arendal til Oslo. Termindatoen hadde hele tiden blitt framskyndt, og med en mage som ikke vokste så det stygt ut. Nå mente de vi var i uke 23.

Hun hadde fått navnet sitt lenge før hun ble påtenkt, hun skulle kalles opp etter moren min som døde i 1999. At det noe uvanlige navnet Vesla skulle bli så ekstremt passende at det nesten er upassende falt oss aldri inn.

Jeg kom inn på Rikshospitalet med hjertet i halsen, og Veslas pappa som er sjømann hadde løpt i land og kom pesende inn på avdelingen lenge etter midnatt. Det var noe underlig som skjedde, Vesla hadde det merkelig nok fint i magen, tynn og lita men ikke så verst. Lokalsykehuset som disse tidelige aprildagene hadde gitt meg inntrykk av at jeg skulle bli mamma så alt for raskt hadde tydeligvis bommet på termindatoen og hvordan det var stelt med den lille.

Utrolige leger og personell på Rikshospitalet hadde is i magen. I en hel måned lot de henne være i fred, i en hel måned bodde vi på et rom på Rikshospitalet med Vesla i magen som pasient. Jeg var heldigvis frisk, og kunne gå tur og gå ut og spise. Hjemme lengtet storebrødre etter pappa som ikke turte å reise hjem. Hver dag kunne jo Vesla finne på å mistrives i magen.

Så kom dagen, de turte ikke mer, vi gjorde klart for keisersnitt. Men så viste det seg at hun hadde det greit likevel. Fostervannsprøve ble foreslått, og da var det gjort, det likte Vesla ikke! Vi ble fraktet til Ullevål sykehus hvor ei lita jente kom til verden.

Hun ble fraktet ut i fostersekken og pustet selv. Hun veide 430 gram og var 28 cm lang, de havnet på at hun måtte være 29+2 uker gammel, noe som sjømannspappaen hennes kunne skrive under på at stemte. Hun var verdens fineste og vi hadde entret mai måned.

Fostervannsprøven kan sies å være interessant, de leita etter et svar på hvorfor hun var så liten, og om vi kunne anta at hun kom til å overleve fødselen. Svarene kom fire dager etter hun ble født. De ble servert til oss av en lege som ville ha helg. Veslas brødre var på besøk for å treffe lillesøsteren sin for før første gang. Prøvesvaret var uventet til tross for at Veslas pappa hadde sett hun hadde «tunge som Gene Simmons».

Vesla hadde Downs syndrom. Det ble en tung dag, men to storebrødre ga klar beskjed, og dagen gikk over i natt og ny dag og plutselig hadde det svært lite å si at Vesla hadde et kromosom mer enn de fleste andre. Det viste seg nemlig at den lille kroppen var friskere, tøffere og mer utholdende enn mange av «kjempebabyene» som lå i de andre kuvøsene på NFI på OUS Ullevål. Vi ble mildt sagt kvalmende stolte av Vesla vår, og vi minnes dagene på NFI på Ullevål med gode følelser.

Vesla var på Ullevål i en måned. Deretter tok turen med fly til Kristiansand. Hun ankom NFI i Kristiansand under et oransje Amandateppe. Vi bodde der i en måned før siste flytting med ambulanse gikk videre til Arendal. I Arendal ble hun og værende i en måned til før hun endelig fikk lov til å reise hjem. Ikledd klær størrelse 44 og med en vekt rett over 1900 gram var hun ikke spesielt lett å plassere i bilsetet.

Nå er hun tre år, og hun er fremdeles mindre enn de fleste andre på samme alder, men hjelpes så stor og sterk hun er!

Vesla ca 2 1/2 mnd gammel.
Foto: (C) Hildegunn Marcussen

For over fem år siden startet storesøsteren min Heidi opp en Facebookgruppe som heter Prematurstrikk og andre hjertesaker. Utgangspunktet for gruppa var kuvøsegenserne som ble strikket til Haydom. Gruppa skulle være en plass hvor en kunne prate fritt om prematurstrikk til inn og utland. Men hun fikk fort teften om at det fantes mange flere saker det gikk an å strikke til. Det var mange, både premature og større barn som trengte å varme kroppen med ullfibre. Gruppa fikk fort en prosjektliste over “veldedighetsstrikkeprosjekter”, der ble en rekke hjertesaker listet opp med omhu. Etter hvert ble jeg – lillesøster – både slått til admin og begynte å hekle tepper til Amandaprosjektet, og luer til både inn og utland.

Lite visste jeg da at jeg under to år senere skulle få motta både prematurtepper og luer (fra Amandaprosjektet) og Dråpetroll (fra Små strikkegleder) til ei bitte lita jente som ble født på Ullevål. Lite visste jeg at min glede med å lage og å gi skulle belønnes med å få og kjenne på kroppen hvor mye en ulltråd kan bety!

https://www.facebook.com/groups/prematurstrikkogandrehjertesaker/