I april 2014 fikk jeg servert verdens dårligste aprilspøk. Jenta i magen min vokste ikke som hun skulle, og alt så svart ut. Etter mye om og men befant jeg meg etter et par dager i en taxi på vei fra Arendal til Oslo. Termindatoen hadde hele tiden blitt framskyndt, og med en mage som ikke vokste så det stygt ut. Nå mente de vi var i uke 23.
Hun hadde fått navnet sitt lenge før hun ble påtenkt, hun skulle kalles opp etter moren min som døde i 1999. At det noe uvanlige navnet Vesla skulle bli så ekstremt passende at det nesten er upassende falt oss aldri inn.
Jeg kom inn på Rikshospitalet med hjertet i halsen, og Veslas pappa som er sjømann hadde løpt i land og kom pesende inn på avdelingen lenge etter midnatt. Det var noe underlig som skjedde, Vesla hadde det merkelig nok fint i magen, tynn og lita men ikke så verst. Lokalsykehuset som disse tidelige aprildagene hadde gitt meg inntrykk av at jeg skulle bli mamma så alt for raskt hadde tydeligvis bommet på termindatoen og hvordan det var stelt med den lille.
Utrolige leger og personell på Rikshospitalet hadde is i magen. I en hel måned lot de henne være i fred, i en hel måned bodde vi på et rom på Rikshospitalet med Vesla i magen som pasient. Jeg var heldigvis frisk, og kunne gå tur og gå ut og spise. Hjemme lengtet storebrødre etter pappa som ikke turte å reise hjem. Hver dag kunne jo Vesla finne på å mistrives i magen.
Så kom dagen, de turte ikke mer, vi gjorde klart for keisersnitt. Men så viste det seg at hun hadde det greit likevel. Fostervannsprøve ble foreslått, og da var det gjort, det likte Vesla ikke! Vi ble fraktet til Ullevål sykehus hvor ei lita jente kom til verden.
Hun ble fraktet ut i fostersekken og pustet selv. Hun veide 430 gram og var 28 cm lang, de havnet på at hun måtte være 29+2 uker gammel, noe som sjømannspappaen hennes kunne skrive under på at stemte. Hun var verdens fineste og vi hadde entret mai måned.
Fostervannsprøven kan sies å være interessant, de leita etter et svar på hvorfor hun var så liten, og om vi kunne anta at hun kom til å overleve fødselen. Svarene kom fire dager etter hun ble født. De ble servert til oss av en lege som ville ha helg. Veslas brødre var på besøk for å treffe lillesøsteren sin for før første gang. Prøvesvaret var uventet til tross for at Veslas pappa hadde sett hun hadde «tunge som Gene Simmons».
Vesla hadde Downs syndrom. Det ble en tung dag, men to storebrødre ga klar beskjed, og dagen gikk over i natt og ny dag og plutselig hadde det svært lite å si at Vesla hadde et kromosom mer enn de fleste andre. Det viste seg nemlig at den lille kroppen var friskere, tøffere og mer utholdende enn mange av «kjempebabyene» som lå i de andre kuvøsene på NFI på OUS Ullevål. Vi ble mildt sagt kvalmende stolte av Vesla vår, og vi minnes dagene på NFI på Ullevål med gode følelser.
Vesla var på Ullevål i en måned. Deretter tok turen med fly til Kristiansand. Hun ankom NFI i Kristiansand under et oransje Amandateppe. Vi bodde der i en måned før siste flytting med ambulanse gikk videre til Arendal. I Arendal ble hun og værende i en måned til før hun endelig fikk lov til å reise hjem. Ikledd klær størrelse 44 og med en vekt rett over 1900 gram var hun ikke spesielt lett å plassere i bilsetet.
Nå er hun tre år, og hun er fremdeles mindre enn de fleste andre på samme alder, men hjelpes så stor og sterk hun er!
Vesla ca 2 1/2 mnd gammel.
Foto: (C) Hildegunn Marcussen
